Bakteppe og erfaringer så langt

Noen betraktninger..

Ja, ja.. så har jeg fått det midt i fjeset igjen.. Jeg er en håpløs lærer som ikke følger med i tiden! Og ikke nok med det, jeg forbryter meg mot min lærergjerning ved å ikke la elevene få nok øvelse i den femte basisferdighet; digitale læringsverktøy!
Jeg må også innrømme at jeg privat verken er en twitrer, facebook bruker, blogger eller multimedia-produsent. Helt håpløst..
Da jeg kom inn i skoleverket i 1989 kom jeg fra næringslivet, med egen PC under armen. Og jeg var i forkant. Kunne sitte hjemme å lage maskinskrevne oppgaver og små kompendier. På skolen hadde de kopimaskin og kontoret hadde PC som fungerte. Jeg representerte den nye tiden og syntes skolen hang langt etter.
Siden årtusenskiftet har jeg også fått være med i utviklingen av nettstøttet opplæring, og igjen fikk jeg og mine kollegaer ord på oss for å være fremtidsrettet og superbrukere på data, i forhold til resten av lærerstaben. Vi måtte lære oss hva internett var, legge ut stoff til elevene på den store veven. Ny programvare som Snag It og Dreamweaver med mer ble vår hverdag. Siden ble vi pådyttet en LMS, og alt vi hadde måtte vi  tilpasse til nye verktøy, med et hav av muligheter.
Web 2.0 ble vi introdusert for, altså 2. generasjons mulighet for å innarbeide fagstoff i vårt tilbud til elevene. Jeg lurer på hva som blir Web 3.0? Enn si Web 4.0?

Fortsatt ble vi hvisket om på lærerværelsene, som de privilegerte superbrukerne, som lå et hestehode foran «alle andre». Og om ikke lyset har gått opp for noen enda, så er det vel der de synes vi er fortsatt.  
Men jeg vet nok dessverre bedre. Jeg har nemlig vært på kurs, og på seminarer og fått høre på de som virkelig kan det. De virkelige superbrukerne. Jeg blir matt… og litt provosert.

Blant mine kollegaer på Vest-Lofoten vgs. er det mange twitrere, fjesbok-brukere og bloggere mv, privat, men det hører jeg lite snakk om her fra mitt hjemmekontor. Og ikke hører jeg allverden når jeg er i miljøet heller. Ikke på ledermøtene engang, hvor vi ellers stadig har oppe spørsmål om hvor langt vi er kommet i å ta i bruk digitale verktøy i undervisningen. Vi har sågar egne folk satt på saken, som innpiskere overfor den motvillige, og utdaterte lærer. Prosedyrer er utarbeidet, sjekklister lages og raporter skrives, men lite skjer.
Itslearning er det de/vi snakker om, og at alle må bruke den og sine bærbare PC’er. Vi har også fått en, nei 2, smartboards på skolen, må vite.
Vi nettlærerne blir ansett som en stor potensiell ressurs, som veiledere overfor «de andre», men vi blir vel bare spurt om enkle ting som utlegging av stoff på itsl. Noen drister seg også til å antyde at de trenger hjelp til å lage en test. De fleste spør ikke, og noen sniker seg rundt i skyggene og håper dette snart går over.. for det kommer sikkert snart en ny plattform eller noe.. og da skal de heller lære seg den.
Eller gå av med pensjon..

Nå var det kanskje noen som ble provosert av mine spissformuleringer, og med rette, for det finnes noen som faktisk jobber med utvikling av sitt pedagogiske repertoar. Som vulkanske øyer i havet finnes de, men de setter ikke sitt preg på det pedagogiske landskapet ved vår skole. Det er ikke det som vil sitte igjen etter et besøk hos oss.

I dette studiet, som jeg er en del av, skal vi altså vurdere ulike verktøy til pedagoisk bruk, og reflektere over egen praksis.
Dette innlegget er altså mitt utgangspunkt for dette.

Men hva med elevene?

Ledelsen?
Systemet?

Fortsettelse i neste innlegg.