Fremtiden - et paradigmeskifte

Fra bøker og lærerstyring

Til data og samhandling i lek og læring

Det er mange som snakker om fremtidens skole, men ikke like mange som gjør noe med det..
Nå er også vi "elevene" på dette studiet utfordret til å mene noe om det. Her er bare noen uformelle betraktninger om dette.
Konklusjonen først: Ting tar tid. Det må både en sterk indre motivasjon til, samt ytre pålegg og forventninger.
Men som Therese Johaug sa etter verdenscup-triumfen i dag; Det er ingenting som kommer av seg sjøl, og det ligger hundrevis av timer med beinhard jobbing bak. :-)

I lys av det bakteppet jeg skrev om i første innlegg foretok jeg en undersøkelse blant personalet, og egne elever, (150 ped.personale og 16 elever.), for å se om motivasjon og forventninger var til stede.
En uvitenskapelig undersøkelse hvor jeg listet opp mange av de verktøy vi omgir oss med, fra facebook, twitter, blogg etc til samskrivingsverktøy og digitale tankekart/begrepskart. Jeg spurte lærerne om de brukte disse tingen privat, eller mente de kjente disse tingene, videre spurte jeg om de brukte noen av de samme tingene i undervisningen,  og til slutt om de kunne tenke seg å bruke noen av dem i undervisningen.
Elevene ble spurt om de brukte de samme tingene privat, om de hadde brukt dem i skolesammenheng noen gang, men ble i tillegg spurt om de ønsket at lærerne skulle bruke slike ting, og om det etter deres mening ville være positivt for læringsutbytte. 50% av lærerne svarte og 13 av 16 elever.

Kort oppsummert viste resultatet at det er mange blant oss som har greie på mye, og mange ulike, verktøy. Men disse benyttes i liten grad i undervisningssammenheng. Det oppmuntrende er at et ganske stort antall ønsker å benytte slike verktøy i større grad.
Altså har vi en betydelig kollektiv kompetanse, og en positiv kollektiv interesse. Det må jo bli en suksesshistorie ut av det?

Hva så med elevenes syn på dette?
Som med oss har de i stor grad brukt noen ressurser privat, men i liten grad i skolen. På spørsmål om de mener at vi lærere burde bruke dette mer, og på spørsmål om de mener dette gir økt læringsutbytte, er de meget usikre. 2 svarer "ja", mens resten "nei", eller "vet ikke".

Resultatene er presentert og kommentert i en e-post til alle. Jeg har fått lite respons fra fotfolket, og ledelsen.

I "Meaningfull Learning with Technology" (J.Howland m.fl. 2012) sier de at teknologien gjør det mulig med et paradigmeskifte i skoleverket, hvor roller omdefineres og opplæring omorganiseres, men de sier også at mange må "overtales" før det kan bli virkelighet; systemmakere, lærere, foreldre osv.
Samme sak er tema i boken "Den digitale lærar" (R.Krumsvik, 2011), hvor han bl.a. tar opp viktigheten av å ha med skoleledelsen i alt utviklingsarbeid. Men da må skoleledelsen ha kompetanse til å vite hvor en kan gå..
Når "småtassene" på bildet over kommer til oss i skolen vil de ha forventninger mht bruken av digitale hjelpemidler. Slik det alt er til en viss grad i dag. (Også nevnt i Krumsviks bok).
Er vi beredt? Ikke enda i hvert fall.. og jeg er da pensjonist! :-)

"Systemet" er også en bremse når det velges å bruke en masse energi på å fintelle antall timer elevene får i hvert fag, og vi er bundet av timeplanleggere som legger kabaler med 50minutters bolker, i stedet for å ha et kontinuerlig fokus på læringseffekten av tidsbruken.
Er det en ting min erfaring med nettstøttet opplæring har vist meg, så er det at frihet til å jobbe mer fleksibelt er et stort gode, både for lærer og elev. Vår form for omvendt undervisning (i LOSA) er også bra, og kombinert med praksisnære oppgaver og erfaringer sitter elevene igjen med mye anvendbar kunnskap. Og de har i tillegg mulighet til å jobbe med ting de trenger mere tid til, fleksibelt i forhold til timeplanene.
Ingen elever har bruk for akkurat samme timetall i alle fag.

I markedsføringsteori snakker en om pionerene; de som er villig til å betale litt ekstra for å få det siste hotte.. I vår sammenheng kan vi da si at noen har vært pionerer i bruk av digitale hjelpemidler, og vært villige til å investere mye tid og krefter, for å komme dit de er i dag. Men det er på tide at massene nå også kommer på banen. Nå er alle duppeditter og programmer allemannseie.. og det er hjelp å få til å komme i gang, på nett, eller hos våre egne pionerer.

Verdens ledende skoleforsker; Andy Hargreaves, slår fast at kollektiv ansvarlighet særpreger gode skoler. Lærernes hovedoppgave er å drive undervisning og elevoppfølging, men h*n inngår også i et pedagogisk profesjonsfelleskap.
Jeg vil hevde at det er flere vel etablerte profesjonsfelleskap ved vår skole, og nå også her på nett, som er i stand til å sette fokus på temaet; pedagogisk bruk av digitale verktøy i læringsarbeidet.

Så: "det er von i hangande snøre".



 

En læringsvideo til refleksjon..

I forrige innlegg sa jeg at jeg ville komme tilbake til ting om elever og ledelse, i forhold til endrede krav i skolen. Det skal jeg nok gjøre..

I dette innlegget vil jeg ta utgangspunkt i et spørsmål forfatterne av "Meaningfull Learning with Technology" (Howland m.fl 2012) stilte i sin avrunding av kap. 1, hvor de stiller en rekke spørsmål til refleksjon. I så måte er boken smart..:-)
Spørsmål 15: Har du noen gang laget din egen video, film, slide show, eller dataprogram? Hvordan fikk det deg til å tenke? Hvordan fikk det deg til å føle?

Jeg har selv ikke laget annet enn enkle powerpoint-presentasjoner i mitt liv, men jeg vet at jeg for å gjøre det må kjenne stoffet godt og være bevisst på hva budskapet skal være, hvordan mottakeren vil oppfatte det, og det skal helst ikke kjede dem i hjel. Når jeg har lyktes har jeg en god følelse, og jeg har selv fått en dypere forståelse av det jeg skulle fortelle noe om. Mestringsfølelse og "learning by doing" i en god symbiose.. :-)

Slik tror jeg helt sikkert disse elevene i denne filmen også har opplevd det. Og her har de også tatt utgangspunkt i vår tradisjonelle undervisning, og laget en vri.. (Ikke mine elever dette altså..)

)

Generelt bruker jeg filmer fra You Tube, eller NDLA, som del av introduksjonen/ressursene elevene kan bruke når de skal jobbe med oppgaver. Jeg legger dem alltid ut slik at de også lett får tilgang til andre filmer med samme tema, og jeg er ikke redd for å bruke noen på engelsk.
Noen elever liker å se film, og å bli fortalt ting, mens andre ikke tar i mot tilbudet. Sånn er det bare, om så elevene er på nett, eller i klasserommet..
I noen grad har vi bedt elever lage filmer for å dokumentere praksis, men å gjøre det til en obligatorisk oppgave på distanse har vist seg vanskelig. Personvern er f.eks en hindring i en del tilfeller innenfor mitt fagfelt, Helse og Oppvekstfag.

Et annet spørsmål Howland m.fl. stilte var: "Tenk på det siste problemet du slet med. Løste du det alene, eller søkte du hjelp hos andre? Hva lærte du av å løse dette problemet, og kan lærdommen bli brukt igjen?"
Vel, her søkte jeg hjelp hos Åshild for å få satt inn filmen over på rett måte, og ja, jeg tror jeg kan det nå, om jeg ikke er blitt helt moden for AFP.
Et annet spørsmål var om jeg kan tenke meg en aktivitet som kan gjøre meg dummere. Nei, kanskje ikke, men en kan føle seg temmelig dum av og til når løsningene er så enkle, egentlig.. ;-)

Bakteppe og erfaringer så langt

Noen betraktninger..

Ja, ja.. så har jeg fått det midt i fjeset igjen.. Jeg er en håpløs lærer som ikke følger med i tiden! Og ikke nok med det, jeg forbryter meg mot min lærergjerning ved å ikke la elevene få nok øvelse i den femte basisferdighet; digitale læringsverktøy!
Jeg må også innrømme at jeg privat verken er en twitrer, facebook bruker, blogger eller multimedia-produsent. Helt håpløst..
Da jeg kom inn i skoleverket i 1989 kom jeg fra næringslivet, med egen PC under armen. Og jeg var i forkant. Kunne sitte hjemme å lage maskinskrevne oppgaver og små kompendier. På skolen hadde de kopimaskin og kontoret hadde PC som fungerte. Jeg representerte den nye tiden og syntes skolen hang langt etter.
Siden årtusenskiftet har jeg også fått være med i utviklingen av nettstøttet opplæring, og igjen fikk jeg og mine kollegaer ord på oss for å være fremtidsrettet og superbrukere på data, i forhold til resten av lærerstaben. Vi måtte lære oss hva internett var, legge ut stoff til elevene på den store veven. Ny programvare som Snag It og Dreamweaver med mer ble vår hverdag. Siden ble vi pådyttet en LMS, og alt vi hadde måtte vi  tilpasse til nye verktøy, med et hav av muligheter.
Web 2.0 ble vi introdusert for, altså 2. generasjons mulighet for å innarbeide fagstoff i vårt tilbud til elevene. Jeg lurer på hva som blir Web 3.0? Enn si Web 4.0?

Fortsatt ble vi hvisket om på lærerværelsene, som de privilegerte superbrukerne, som lå et hestehode foran «alle andre». Og om ikke lyset har gått opp for noen enda, så er det vel der de synes vi er fortsatt.  
Men jeg vet nok dessverre bedre. Jeg har nemlig vært på kurs, og på seminarer og fått høre på de som virkelig kan det. De virkelige superbrukerne. Jeg blir matt… og litt provosert.

Blant mine kollegaer på Vest-Lofoten vgs. er det mange twitrere, fjesbok-brukere og bloggere mv, privat, men det hører jeg lite snakk om her fra mitt hjemmekontor. Og ikke hører jeg allverden når jeg er i miljøet heller. Ikke på ledermøtene engang, hvor vi ellers stadig har oppe spørsmål om hvor langt vi er kommet i å ta i bruk digitale verktøy i undervisningen. Vi har sågar egne folk satt på saken, som innpiskere overfor den motvillige, og utdaterte lærer. Prosedyrer er utarbeidet, sjekklister lages og raporter skrives, men lite skjer.
Itslearning er det de/vi snakker om, og at alle må bruke den og sine bærbare PC’er. Vi har også fått en, nei 2, smartboards på skolen, må vite.
Vi nettlærerne blir ansett som en stor potensiell ressurs, som veiledere overfor «de andre», men vi blir vel bare spurt om enkle ting som utlegging av stoff på itsl. Noen drister seg også til å antyde at de trenger hjelp til å lage en test. De fleste spør ikke, og noen sniker seg rundt i skyggene og håper dette snart går over.. for det kommer sikkert snart en ny plattform eller noe.. og da skal de heller lære seg den.
Eller gå av med pensjon..

Nå var det kanskje noen som ble provosert av mine spissformuleringer, og med rette, for det finnes noen som faktisk jobber med utvikling av sitt pedagogiske repertoar. Som vulkanske øyer i havet finnes de, men de setter ikke sitt preg på det pedagogiske landskapet ved vår skole. Det er ikke det som vil sitte igjen etter et besøk hos oss.

I dette studiet, som jeg er en del av, skal vi altså vurdere ulike verktøy til pedagoisk bruk, og reflektere over egen praksis.
Dette innlegget er altså mitt utgangspunkt for dette.

Men hva med elevene?

Ledelsen?
Systemet?

Fortsettelse i neste innlegg.